Hei folk.

Jeg våknet opp i dag med en hake mer enn jeg pleier å ha. Ikke fordi jeg har lagt på meg ekstremt mye over natta (tror jeg), men fordi hele halsen har hovnet opp og er vond og teit. Jeg synes umåtelig synd på meg selv i dag, og skal derfor bruke sykdommen som unnskyldning for mangel på blogging. (selv om bloggmangelen har holdt på mye lenger enn dobbelthaken…)

Advertisements

Forfattersleppet

De drikker rødvin og sitter med bena i kryss. De gestikulerer når de prater. De prater om ting jeg antar er viktige. Det ser i hvert fall sånn ut.

Jeg gransker rommet. Hvem av disse rødvinsmenneskene er forfattere? Hvilke sitter nå med en sommerfuglsverm inne i seg og gjentar vittige og velformulerte fraser om og om igjen for seg selv? Ingen. Det er umulig å gjette. Jeg ser over smilende ansikter. Noen sier noe, de andre ler.

Rommet mangler røyk. Den typen litterær røyk som vanligvis forbindes med akademikere og rødvin. Røykeloven har endret på det. Jeg kan likevel ikke unngå å oppleve salen som et røykfylt rom. Jeg plasserer en imaginær sigarett i hendene på nesten alle gjestene.

utkast. like it?

Hihi

Enda en kort skriveverkstedtekst.

Det begynner forsiktig, med en svak surring i krokene. Det sprer seg likevel raskt. Surringens intensitet stiger, og når snart ut til alle ganger og korridorer. Stemmer hvisker undrende og intenst mellom hverandre. Snart titter nysgjerrige øyne rundt hjørner og inn sprekker for å få et glimt av det som kanskje er for godt til å være sant. Kan det være? Ja, det kan visst det.
Lyden av lette føtter overdøver snart surringen, og det løpes fra rom til rom med nyheter så gode at det gløder av energi og glede i mottakerene lenge etter at beskjedene er overbrakt. Med ett har en varme tatt bolig i alle sammen. Utallige fingre trommer mot bordplater, noen vrir seg i stolen for hundrede gang. De er utålmodige. Spente.
Til slutt klarer de ikke holde seg lenger.

«DET ER PIZZA TIL MIDDAG!» roper de høyt, og løper til matsalen tjue minutter før tiden.

A short story in the making…

Herregud. Nå skal jeg legge ut noe jeg verken er ferdig med eller fornøyd med. Stresser litt. Men here goes…

(det i store bokstaver er notater til meg selv. heh.)

KULDA

Det er noe tungt som fester seg nederst i magen når de går. Et svart dyr som griper tak i alt på innsiden av meg og vrir tre ganger rundt. Jeg er kvalm. Utenfor fosser regnet ned, men her inne høres bare en svak brusende lyd. Jeg trekker beina opp under haka. Kjenner på stillheten og roen som har tatt over rommet. Temperaturen synker. Til tross for ullsokker, jakke og skjerf kjenner jeg kulda snike seg sakte inn under huden og forme gåsehud. Først bare litt, langs armene og lårene, men så slår den til og fyller alt med en overveldende kulde som fester seg langt inne og følger blodstrømmene til alle avkroker av kroppen. Hårene på armene mine strekker seg mot verden rundt seg, griper panisk etter varme. Det er en håpløs kamp. Det er bare meg her. Meg og kulda.

KANSKJE SKRIVE NOE HER

Vi kan ikke fortsette sånn.
Det var det de hadde sagt. De orket ikke mer. De hadde raskt samlet sammen sakene sine og gått. Tilbake stod tevann som dampet i urørte kopper, glasskår utover hele kjøkkengulvet og sølete fotspor i gangen. Også meg da. Hva var det egentlig jeg skulle gjøre nå?

Jeg løfter forsiktig opp en av tekoppene og svelger unna en liten slurk. Varmen glir ned halsen uten å gjøre særlig nytte for seg. Kroppen er like kald. Gåsehuden blir værende.

Det går noen minutter. Så møter virkeligheten meg med voldsom kraft. Glimt av det som akkurat fant sted treffer netthinnene som en tropisk storm. Kaos tar over på innsiden. Stemmer og bilder flyr inn og ut av bevisstheten, hvert glimt blir et gråtkvalt hikst, og jeg graver neglene inn i huden på lårene til jeg mister all følelse. Jeg opplever alt sammen igjen. Bare raskere. Høyere. Høye stemmer. Glass som knuser. «Du er faen meg håpløs».

HVEM ER DE?
HVORFOR REAGERER HUN MED EKSTREM KULDEFØLELSE?
DE HAR GITT HENNE OPP.
HVORFOR?
HVEM?
HVA?

– – – – – – – –

Phuh. Sånn.
Enjoy.

Skriveverkstedprosjekt

Som sagt tidligere går jeg Skriveverksted-linja på Åsane FHS i år. Framover tror jeg kanskje jeg skal publisere noen av tekstene jeg jobber med. Det vil som regel være idéer og utkast og sånn. Koselig om folk deler meningene sine, men det er egentlig like greit om dere velger å sniklese og snoke.

Her er to av tekstene jeg har jobbet med i dag..

Tekst 1:

Det regner igjen. Herregud.
Alle går rundt med det samme miserable ansiktsuttrykket. Folk sender hverandre fortvilte blikk. Blikk som motløse sukker «hva er det egentlig jeg har gått med på?», før de igjen skifter fokus til vinduet bare for å få bekreftet at det enda pøser ned. Man stirrer oppgitt på hverandre, uten å få annen respons enn medlidende og sympatiserende blikk. Vi valgte selv å dra til Bergen, vel vitende om at dette er en by der det regner mye. Det får da likevel være grenser.
Det verste er kanskje likevel bergenserne. De av skolens elever som er fra Bergensområdet, og dermed er vant til dette været. De enser ikke østlendingenes fortvilte blikkvekslinger. De får unna alle dagens gjøremål uten å sjenke det bedrøvelige været så mye som en liten tanke. De går rundt i regnjakker og smiler! Det er til å dø av.

Som de fleste av dere kanskje skjønte dreier den teksten seg om å være østlending i regnværsbyen Bergen. det er faktisk en utfordring til tider å ikke bare legge seg ned på bakken og trygle om litt oppholdvær.

Tekst 2:

Det er noe tungt som fester seg nederst i magen når de går. Et svart dyr som griper tak i alt på innsiden av meg og vrir tre ganger rundt. Jeg er kvalm. Utenfor fosser regnet ned, men her inne høres bare en svak brusende lyd. Jeg trekker beina opp under haka. Kjenner på stillheten og roen som har tatt over rommet. Temperaturen synker. Til tross for ullsokker, jakke og skjerf kjenner jeg kulda snike seg sakte inn under huden og forme gåsehud. Først bare litt, langs armene og lårene, men så slår den til og fyller alt med en overvelmende kulde som fester seg langt inne og følger blodstrømmene til alle avkroker av kroppen. Hårene på armene mine strekker seg mot verden rundt seg, griper panisk etter varme. Det er en håpløs kamp. Det er bare meg her. Meg og kulda.

Litt mer… abstrakt, den der.

Well, det var det. Jeg håper å kunne bearbeide dem litt og jobbe videre til jeg får noe jeg blir skikkelig fornøyd med. Et personlig mål for året er å få skrevet en novelle jeg stolt kan vise fram til alle jeg kjenner. … Så er det bare å vente og se hvordan det går.

Skrivesperre

Denne skrivesperra har nå blitt så overvelmende at den okkuperer alle kriker og kroker av hjernen min, og alle tankene jeg klarer å presse fram. Den røsker hardt til i alle nervesentraler. Røde negler, hvite hester og et tusentalls blåe blikk farer gjennom hodet mitt i et salig kaos. Jeg har ingen idéer, ingen gode formuleringer – alt er bare skrivesperre, skrivesperre, skrivesperre.

Jeg har prøvd stillhet. Jeg oppsøkte vannkanten; et sted som vanligvis fyller meg med ro og inspirasjon på bare noen minutter. Etter en time måtte jeg gi opp. Jeg fant fisk, tang og måkebæsj.. men ingen inspirasjon.

Jeg har prøvd bråk også. Jeg fant meg en café nede i byen der det yrte av liv, glede og latter. Jeg satt meg med vinduet, med god utsikt til verden utenfor. Jeg betraktet regnet, paraplyene, de søkkvåte hundene med bedrøvede miner. Fremdeles ingen inspirasjon. Bare en pannikkslagen hjerne som ropte «SKRIVESPERRE» av full hals, slik at den effektivt blokket ut alle cafélydene.

Nå hadde vi jo også fått beskjed om at inspirasjon er vanskelig, ja nesten umulig å sitte og vente på. Inspirasjonen må komme av seg selv. Derfor lot jeg tankene vandre, og konsentrerte meg om andre ting. Pilates, joggeturer, byturer, kjøreturer, filmkvelder… Ingenting hjalp. Alt hjernen min klarte å tenke på var deadlinen som sakte krøp seg nærmere. Som sekundviseren på eksamensklokka, som ubenhørlig tikker videre uansett hvor mye man trygler og ber til alle verdens guder om at tiden må stoppe litt – om så bare for noen ekstra, verdifulle sekunder.

Ja, og nå sitter jeg altså her. Oppgaven skulle forlengst ha vært korrekturlest og mailet videre. Deadlinen har kommet og gått, og hjernen sitter like fast. Igjen tar jeg meg selv i å titte ut på regnet i håp om at det skal tenne en gnist av energi og nye tankestrømmer. Det ser foreløpig dårlig ut. Det er bare regn. Masse regn… Det regner visst hele tiden her.

monroe hips

Herregud, så fort dagene går. Jeg har alt vært her i en uke nå. Ting har falt litt på plass (vel, for det meste har ting falt ned på gulvet på rommet mitt, så det ser virkelig ikke ut. heh.) og jeg har møtt masse fantastiske mennesker.

I går var det lørdag – og elevkveld. Alle de sju internatene danset, sang og lo på scenen i gymsalen. Etterpå dro folk litt til alle kanter, og jeg endte opp med kortspill og latterkramper i superkoselige internatrom med superkoselige mennesker. Hadde en herlig følelse i magen hele kvelden, og satt oppe til klokka ble tre.

I anledning lørdag og internatkveld fikk vi forresten kake. Silje, en av jentene her på huset, viste seg å være en kløpper på rullekaker. Hun lagde to vanlige og en glutenfri. Hvor snilt er vel ikke det? Uheldigvis oppfører glutenfrie melblandinger seg rart når man baker med dem. Jeg kan jo legge ut et bilde av kakene og la dere gjette hvilken av dem som var min…


Velvel, den smakte ihvertfall godt!

I dag er det strålende solskinnsvær. Jeg skal ut og nyte det enda litt til. Dette er tross alt Bergen – man vet aldri når neste regnsky melder sin ankomst.