Skriveverkstedprosjekt

Som sagt tidligere går jeg Skriveverksted-linja på Åsane FHS i år. Framover tror jeg kanskje jeg skal publisere noen av tekstene jeg jobber med. Det vil som regel være idéer og utkast og sånn. Koselig om folk deler meningene sine, men det er egentlig like greit om dere velger å sniklese og snoke.

Her er to av tekstene jeg har jobbet med i dag..

Tekst 1:

Det regner igjen. Herregud.
Alle går rundt med det samme miserable ansiktsuttrykket. Folk sender hverandre fortvilte blikk. Blikk som motløse sukker «hva er det egentlig jeg har gått med på?», før de igjen skifter fokus til vinduet bare for å få bekreftet at det enda pøser ned. Man stirrer oppgitt på hverandre, uten å få annen respons enn medlidende og sympatiserende blikk. Vi valgte selv å dra til Bergen, vel vitende om at dette er en by der det regner mye. Det får da likevel være grenser.
Det verste er kanskje likevel bergenserne. De av skolens elever som er fra Bergensområdet, og dermed er vant til dette været. De enser ikke østlendingenes fortvilte blikkvekslinger. De får unna alle dagens gjøremål uten å sjenke det bedrøvelige været så mye som en liten tanke. De går rundt i regnjakker og smiler! Det er til å dø av.

Som de fleste av dere kanskje skjønte dreier den teksten seg om å være østlending i regnværsbyen Bergen. det er faktisk en utfordring til tider å ikke bare legge seg ned på bakken og trygle om litt oppholdvær.

Tekst 2:

Det er noe tungt som fester seg nederst i magen når de går. Et svart dyr som griper tak i alt på innsiden av meg og vrir tre ganger rundt. Jeg er kvalm. Utenfor fosser regnet ned, men her inne høres bare en svak brusende lyd. Jeg trekker beina opp under haka. Kjenner på stillheten og roen som har tatt over rommet. Temperaturen synker. Til tross for ullsokker, jakke og skjerf kjenner jeg kulda snike seg sakte inn under huden og forme gåsehud. Først bare litt, langs armene og lårene, men så slår den til og fyller alt med en overvelmende kulde som fester seg langt inne og følger blodstrømmene til alle avkroker av kroppen. Hårene på armene mine strekker seg mot verden rundt seg, griper panisk etter varme. Det er en håpløs kamp. Det er bare meg her. Meg og kulda.

Litt mer… abstrakt, den der.

Well, det var det. Jeg håper å kunne bearbeide dem litt og jobbe videre til jeg får noe jeg blir skikkelig fornøyd med. Et personlig mål for året er å få skrevet en novelle jeg stolt kan vise fram til alle jeg kjenner. … Så er det bare å vente og se hvordan det går.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s