Jeg våknet opp i dag med en hake mer enn jeg pleier å ha. Ikke fordi jeg har lagt på meg ekstremt mye over natta (tror jeg), men fordi hele halsen har hovnet opp og er vond og teit. Jeg synes umåtelig synd på meg selv i dag, og skal derfor bruke sykdommen som unnskyldning for mangel på blogging. (selv om bloggmangelen har holdt på mye lenger enn dobbelthaken…)
Publisert i In the neighbourhood...
De drikker rødvin og sitter med bena i kryss. De gestikulerer når de prater. De prater om ting jeg antar er viktige. Det ser i hvert fall sånn ut.
Jeg gransker rommet. Hvem av disse rødvinsmenneskene er forfattere? Hvilke sitter nå med en sommerfuglsverm inne i seg og gjentar vittige og velformulerte fraser om og om igjen for seg selv? Ingen. Det er umulig å gjette. Jeg ser over smilende ansikter. Noen sier noe, de andre ler.
Rommet mangler røyk. Den typen litterær røyk som vanligvis forbindes med akademikere og rødvin. Røykeloven har endret på det. Jeg kan likevel ikke unngå å oppleve salen som et røykfylt rom. Jeg plasserer en imaginær sigarett i hendene på nesten alle gjestene.
utkast. like it?
Publisert i In the neighbourhood...
Enda en kort skriveverkstedtekst.
Det begynner forsiktig, med en svak surring i krokene. Det sprer seg likevel raskt. Surringens intensitet stiger, og når snart ut til alle ganger og korridorer. Stemmer hvisker undrende og intenst mellom hverandre. Snart titter nysgjerrige øyne rundt hjørner og inn sprekker for å få et glimt av det som kanskje er for godt til å være sant. Kan det være? Ja, det kan visst det.
Lyden av lette føtter overdøver snart surringen, og det løpes fra rom til rom med nyheter så gode at det gløder av energi og glede i mottakerene lenge etter at beskjedene er overbrakt. Med ett har en varme tatt bolig i alle sammen. Utallige fingre trommer mot bordplater, noen vrir seg i stolen for hundrede gang. De er utålmodige. Spente.
Til slutt klarer de ikke holde seg lenger.
«DET ER PIZZA TIL MIDDAG!» roper de høyt, og løper til matsalen tjue minutter før tiden.
Publisert i In the neighbourhood...
Herregud. Nå skal jeg legge ut noe jeg verken er ferdig med eller fornøyd med. Stresser litt. Men here goes…
(det i store bokstaver er notater til meg selv. heh.)
KULDA
Det er noe tungt som fester seg nederst i magen når de går. Et svart dyr som griper tak i alt på innsiden av meg og vrir tre ganger rundt. Jeg er kvalm. Utenfor fosser regnet ned, men her inne høres bare en svak brusende lyd. Jeg trekker beina opp under haka. Kjenner på stillheten og roen som har tatt over rommet. Temperaturen synker. Til tross for ullsokker, jakke og skjerf kjenner jeg kulda snike seg sakte inn under huden og forme gåsehud. Først bare litt, langs armene og lårene, men så slår den til og fyller alt med en overveldende kulde som fester seg langt inne og følger blodstrømmene til alle avkroker av kroppen. Hårene på armene mine strekker seg mot verden rundt seg, griper panisk etter varme. Det er en håpløs kamp. Det er bare meg her. Meg og kulda.
KANSKJE SKRIVE NOE HER
Vi kan ikke fortsette sånn.
Det var det de hadde sagt. De orket ikke mer. De hadde raskt samlet sammen sakene sine og gått. Tilbake stod tevann som dampet i urørte kopper, glasskår utover hele kjøkkengulvet og sølete fotspor i gangen. Også meg da. Hva var det egentlig jeg skulle gjøre nå?
Jeg løfter forsiktig opp en av tekoppene og svelger unna en liten slurk. Varmen glir ned halsen uten å gjøre særlig nytte for seg. Kroppen er like kald. Gåsehuden blir værende.
Det går noen minutter. Så møter virkeligheten meg med voldsom kraft. Glimt av det som akkurat fant sted treffer netthinnene som en tropisk storm. Kaos tar over på innsiden. Stemmer og bilder flyr inn og ut av bevisstheten, hvert glimt blir et gråtkvalt hikst, og jeg graver neglene inn i huden på lårene til jeg mister all følelse. Jeg opplever alt sammen igjen. Bare raskere. Høyere. Høye stemmer. Glass som knuser. «Du er faen meg håpløs».
HVEM ER DE?
HVORFOR REAGERER HUN MED EKSTREM KULDEFØLELSE?
DE HAR GITT HENNE OPP.
HVORFOR?
HVEM?
HVA?
– – – – – – – –
Phuh. Sånn.
Enjoy.
Publisert i In the neighbourhood...
Som sagt tidligere går jeg Skriveverksted-linja på Åsane FHS i år. Framover tror jeg kanskje jeg skal publisere noen av tekstene jeg jobber med. Det vil som regel være idéer og utkast og sånn. Koselig om folk deler meningene sine, men det er egentlig like greit om dere velger å sniklese og snoke.
Her er to av tekstene jeg har jobbet med i dag..
Tekst 1:
Det regner igjen. Herregud.
Alle går rundt med det samme miserable ansiktsuttrykket. Folk sender hverandre fortvilte blikk. Blikk som motløse sukker «hva er det egentlig jeg har gått med på?», før de igjen skifter fokus til vinduet bare for å få bekreftet at det enda pøser ned. Man stirrer oppgitt på hverandre, uten å få annen respons enn medlidende og sympatiserende blikk. Vi valgte selv å dra til Bergen, vel vitende om at dette er en by der det regner mye. Det får da likevel være grenser.
Det verste er kanskje likevel bergenserne. De av skolens elever som er fra Bergensområdet, og dermed er vant til dette været. De enser ikke østlendingenes fortvilte blikkvekslinger. De får unna alle dagens gjøremål uten å sjenke det bedrøvelige været så mye som en liten tanke. De går rundt i regnjakker og smiler! Det er til å dø av.
Som de fleste av dere kanskje skjønte dreier den teksten seg om å være østlending i regnværsbyen Bergen. det er faktisk en utfordring til tider å ikke bare legge seg ned på bakken og trygle om litt oppholdvær.
Tekst 2:
Det er noe tungt som fester seg nederst i magen når de går. Et svart dyr som griper tak i alt på innsiden av meg og vrir tre ganger rundt. Jeg er kvalm. Utenfor fosser regnet ned, men her inne høres bare en svak brusende lyd. Jeg trekker beina opp under haka. Kjenner på stillheten og roen som har tatt over rommet. Temperaturen synker. Til tross for ullsokker, jakke og skjerf kjenner jeg kulda snike seg sakte inn under huden og forme gåsehud. Først bare litt, langs armene og lårene, men så slår den til og fyller alt med en overvelmende kulde som fester seg langt inne og følger blodstrømmene til alle avkroker av kroppen. Hårene på armene mine strekker seg mot verden rundt seg, griper panisk etter varme. Det er en håpløs kamp. Det er bare meg her. Meg og kulda.
Litt mer… abstrakt, den der.
Well, det var det. Jeg håper å kunne bearbeide dem litt og jobbe videre til jeg får noe jeg blir skikkelig fornøyd med. Et personlig mål for året er å få skrevet en novelle jeg stolt kan vise fram til alle jeg kjenner. … Så er det bare å vente og se hvordan det går.
Publisert i In the neighbourhood...
Denne skrivesperra har nå blitt så overvelmende at den okkuperer alle kriker og kroker av hjernen min, og alle tankene jeg klarer å presse fram. Den røsker hardt til i alle nervesentraler. Røde negler, hvite hester og et tusentalls blåe blikk farer gjennom hodet mitt i et salig kaos. Jeg har ingen idéer, ingen gode formuleringer – alt er bare skrivesperre, skrivesperre, skrivesperre.
Jeg har prøvd stillhet. Jeg oppsøkte vannkanten; et sted som vanligvis fyller meg med ro og inspirasjon på bare noen minutter. Etter en time måtte jeg gi opp. Jeg fant fisk, tang og måkebæsj.. men ingen inspirasjon.
Jeg har prøvd bråk også. Jeg fant meg en café nede i byen der det yrte av liv, glede og latter. Jeg satt meg med vinduet, med god utsikt til verden utenfor. Jeg betraktet regnet, paraplyene, de søkkvåte hundene med bedrøvede miner. Fremdeles ingen inspirasjon. Bare en pannikkslagen hjerne som ropte «SKRIVESPERRE» av full hals, slik at den effektivt blokket ut alle cafélydene.
Nå hadde vi jo også fått beskjed om at inspirasjon er vanskelig, ja nesten umulig å sitte og vente på. Inspirasjonen må komme av seg selv. Derfor lot jeg tankene vandre, og konsentrerte meg om andre ting. Pilates, joggeturer, byturer, kjøreturer, filmkvelder… Ingenting hjalp. Alt hjernen min klarte å tenke på var deadlinen som sakte krøp seg nærmere. Som sekundviseren på eksamensklokka, som ubenhørlig tikker videre uansett hvor mye man trygler og ber til alle verdens guder om at tiden må stoppe litt – om så bare for noen ekstra, verdifulle sekunder.
Ja, og nå sitter jeg altså her. Oppgaven skulle forlengst ha vært korrekturlest og mailet videre. Deadlinen har kommet og gått, og hjernen sitter like fast. Igjen tar jeg meg selv i å titte ut på regnet i håp om at det skal tenne en gnist av energi og nye tankestrømmer. Det ser foreløpig dårlig ut. Det er bare regn. Masse regn… Det regner visst hele tiden her.
Publisert i In the neighbourhood...
Herregud, så fort dagene går. Jeg har alt vært her i en uke nå. Ting har falt litt på plass (vel, for det meste har ting falt ned på gulvet på rommet mitt, så det ser virkelig ikke ut. heh.) og jeg har møtt masse fantastiske mennesker.
I går var det lørdag – og elevkveld. Alle de sju internatene danset, sang og lo på scenen i gymsalen. Etterpå dro folk litt til alle kanter, og jeg endte opp med kortspill og latterkramper i superkoselige internatrom med superkoselige mennesker. Hadde en herlig følelse i magen hele kvelden, og satt oppe til klokka ble tre.
I anledning lørdag og internatkveld fikk vi forresten kake. Silje, en av jentene her på huset, viste seg å være en kløpper på rullekaker. Hun lagde to vanlige og en glutenfri. Hvor snilt er vel ikke det? Uheldigvis oppfører glutenfrie melblandinger seg rart når man baker med dem. Jeg kan jo legge ut et bilde av kakene og la dere gjette hvilken av dem som var min…
Velvel, den smakte ihvertfall godt!
I dag er det strålende solskinnsvær. Jeg skal ut og nyte det enda litt til. Dette er tross alt Bergen – man vet aldri når neste regnsky melder sin ankomst.
Heisann alle sammen (spesielt Anja, hihi).
Jeg er vel framme på Åsane Folkehøgskole.
Den ser cirka sånn ut:
Dagene har gått superfort, for det har vært tonnevis av informasjonsmøter, blikjentleker og fellesturer. Jeg har tilbragt to kvelder i Bergen sammen med David, og han har vært og besøkt meg de to andre kveldene. Det er helt fantastisk fint å bo så nærme hverandre etter å ha vært i et avstandsforhold så lenge.
Åsane Folkehøgskole ligger ironisk nok ikke i Åsane, men ved et lite sted som heter Hylkje – rett utenfor Åsane. Jeg fant kart!
Som dere kanskje ser er det et stykke fra skolen inn til Bergen sentrum. Cirka 20 km, som tar drøye 20 minutter med buss. Det er superfint, for da kan man være urban og isolert nesten på en gang. Jeg elsker det. Og omgivelsene her ute er helt utrolig skjønne! Fra soverommet har vi direkte utsikt ned til fjorden. Vakkert.
Jeg bor på internat fire. Rom 408. Det er ganske lite, men med noen smarte løsninger fikk Yri og jeg det til å funke. Bilder er på vei!
En typisk dag på Åsane starter med frokost fra 07.45 til 08.15. Så er det morgensamling med opprop, informasjon og et lite lærerinnslag fra 08.45 til 09.30. Hva som skjer etter morgensamling avhenger litt av hvilken ukedag det er, men det er som regel linjefag eller valgfag fra 10.00 til 11.15. Så er det lunsj fram til tolv, og skoletimer igjen fra tolv til to. Så er skoledagen slutt(!) og middagen serveres 14.45. Kveldsmat er 19.00, og skolebygget stenger 23.00.
Ved alle måltider får vi herlig vegetarmat! Både Yri og jeg er superimponerte, og har tenkt til å gi kokken blomster for den fine oppvartingen. hihi.
Nå står miljødugnad på timeplanen. Det vil si at internatene og rommene må ryddes. Jeg må nesten bare løpe og hjelpe til.
Flere oppdateringer og bilder er på vei!
…. jeg skal forresten fortelle om folkehøgskolelivet veldig snart. lover.
Publisert i In the neighbourhood...
så. utrolig. fint.
nå reiser jeg om bittelitt over tjuefire timer. jeg er nervøs og stressa og litt tom og litt full av sommerfugler. og jeg kjenner et stikk av savn allerede, selv om jeg ikke har dratt enda. og jeg er helt utrolig supernervøs for første skoledag og nye mennesker og nye lærere og en helt ny hverdag og en nesten helt ny by.
Publisert i In the neighbourhood...
Jeg er sykemeldt, glad og stressa. Har bakt cookies i dag for å fordrive tida.
Det er TRE dager igjen til jeg reiser. Herregud.
Publisert i In the neighbourhood...
Jeg vil bare informere alle sammen om at 2009 var I FJOR. Ikke fjord. Jeg skjønner at dette kan være vanskelig å forstå for veldig mange der ute på verdsveven – spesielt tenåringsjenter med rosablogger. Derfor skal jeg nå vise dere forskjellen på FJOR og FJORD.
Okei, here we go…
I fjor…
Henger dere med so far?
Bra.
Nå beveger vi oss videre til fjord.
Dette er en fjord…
Lange kanalting som Norge er forferdelig kjent for
og amerikanske turister er fryktelig glade i.
… finner man fisker.
… og turistbåter.
Jeg håper det hjalp.
Jeg er nemlig lei av å lese om bloggere som savner sommeren i fjord.
Eller om hvordan de kjøpte seg en skikkelig fin onepiece i fjord.
Jeg tviler nemlig sterkt på at det var det de gjorde..
takkformeg.
Publisert i In the neighbourhood...
Ahhh, lykkerus.
I går var vi 20 lykkelige personer i Nesparken. Det var mojitos, brus og pizza, og alle var venner og været var nesten perfekt og jeg hadde det så utrolig fint! I dag mangler folk tepper og skinnjakker og alt mulig rart, og noen kom ikke hjem før sola hadde stått opp. Vellykka kveld.
Jeg har nesten ikke lyst til å dra, nå som jeg har blitt minnet på hvor fantastiske vennene mine er. … Aller helst vil jeg dra og ta dem med meg. Uheldigvis kan man ikke få alt her i verden. Visstnok.
Heldigvis skal jeg hjemom i ferier og the occasional weekend. Hvis ikke de glemmer meg helt mens jeg er borte kan det jo hende jeg får overtalt dem til å sette av litt tid til meg i anledning hjemmebesøk. … HINTHINTHINT.
Nå har jeg tilbragt en dag med søte RU-mennesker og en veldig søt Kristin. Er sliten og trøtt, og skal prøve å få lagt meg snart.
I morgen må jeg muligens begynne å pakke ting ned i esker og lage lister over alt som må kjøpes inn i sistelitenshopping. Nå er det ikke lenge igjen!
… dette ble et slightly random og usammenhengende innlegg. tilgi meg, ikkeeksisterende hopetall med blogglesere. tilgi meg.
Publisert i In the neighbourhood...
Dette er et innlegg til kjæresten min. Den superfine, krøllete bergenserkjæresten min. Han jeg ingikk en gjensidig avtale med om at vi ikke skulle bli klissetekjærester på nett. …jeg beklager virkelig, pus.
Jeg ville bare si tusen takk. For at du er fin og herlig og holder ut med meg. Nå er det bare ti dager igjen til vi bor i samme by, i stedet for 600 km fra hverandre. Tanken gir meg litt sommerfugler i magen, egentlig.
Og nå skal jeg slutte å skrive. Før jeg blir helt overdrevent klissete.
(jeg elsker deg)
Jeg har snart fått orden på alt som må kjøpes, pakkes og fikses før avreise. Utrolig deilig!
Jeg har fått utdelt lån og stipend av lånekassa.
Jeg har betalt første avdrag av skolepengene.
Jeg har tømt begge rommene mine for gammelt skrap,
og gitt det ene til Sverre – som raskt og effektivt tømte
det for mine ting og fylte det med diverse spillmaskiner.
Jeg har robbet IKEA for bestikk, plastkopper
som skal tåle en klumsete ragniperson,
skittentøyskurv(dvs handlenett fordi kurvene var så stygge) og andre småsaker.
Jeg har kjøpt inn «fornuftige» regnstøvler, et fænsi sett med regntøy og en supervarm fleecejakke som kan brukes på tur.
Jeg har fått romkamerat. (1 stk superfantastisk Yri Amanda fra Stavanger)
Jeg har fått tilsendt vegetarguide for Bergen (takk, Yri!).
Noe er riktignok ikke på plass riktig enda…
Jeg har IKKE nok klær. Undertøy, tights og sokker må jeg snart få tak i.
Jeg har IKKE satt opp avtalegiro for skolepenger enda.
Ekleekle nettbanken sin feil.
Jeg har IKKE begynt å pakke ned ting. Hvor skal man liksom begynne?
Jeg har IKKE helt oversikt over hvordan avreisen blir, og hvem som blir med.
Og sist, men ikke minst.. Jeg har IKKE hatt flyttefest enda! Lørdag blir det liv i Nesparken, folkens! Begynner å kjenne at jeg gruer meg til å ta farvel med folk nå, men det håper jeg å slippe å tenke på før festen er ferdig og folk har dratt hjem.
Krangling i heimen gjør reiseplanene usikre. Awkward biltur eller biltur med en person mindre? Ikke et lett valg.
Likerikkeattingervanskelige.
Takk gud for jobben, som holder hjernen konsentret om andre ting nesten hver dag fremover. Og to timer mer enn planlagt i dag, faktisk.
Akkurat som Ida har jeg elleve dager igjen før jeg reiser. Ida reiser riktignok ut av landet, mens jeg reiser til Bergen – som foreløpig fremdeles teller som Norge, selv om faren min påstår noe annet. Allikevel er reisefeberen nesten uutholdelig. Jeg gleder meg sånn til å sette meg i bilen med The White Stripes-samlinga (fast roadtripmusikk!), klær, bestikk, innredning, toalettsaker og alt mulig annet jeg trenger for å overleve ti måneder på folkehøgskole.
Jeg har allerede snakket med en del av mine kommende klassekamerater, takket være facebook. Der er virkelig herlige folk. Har allerede funnet fellow movie geeks jeg kan se sære filmer med i sene nattetimer. Jeg har i tillegg funnet ut hvem jeg skal dele rom med. Ei herlig jente fra Stavanger. Hun heter Yri (hvor fantastisk er vel ikke det?). Hun deler redselen min for svaner, og forkjærligheten for prikker og oppdagelsesferder. Sånt hjelper masse på nervøsiteten.
Nå nærmer det seg flyttefest også. På lørdag braker det løs i nesparken, med godt humør og fine mennesker og forhåpentligvis fint vær også. Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda at jeg reiser fra alle sammen. Å forlate Moss er ikke spesielt vanskelig, det er mossingene det blir vanskelig å reise fra. (DERE ER SÅ FINE!)
Men nå må jeg rydde leiligheten og gjøre meg klar for jobb. Jeg krysser fingrene for kunder i godt humør og spillelistene uten techno og Rihanna…
Publisert i In the neighbourhood...
We're all as mad as hatters here. 
